Rommet kom tilbake

Åttitallet

På åttitallet hørte jeg mest på engelsk undergrunn. The Cure, Depeche Mode og band i samme gate. Mørk og atmosfærisk musikk med sære lyder, skarpe diskanter, tung bass og mye rytme. Låter som «Lament» og «A Forest» lærte meg å lytte til selve lydbildet. Jeg ble glad i det litt obskure, og det ble en del av hvem jeg var. I dag er den musikken nesten allemannseie. Den gangen var den min.

Kjøkkengulvet

Mange år senere hadde jeg fått mitt eget hjem, og barna var ute av bleiene. Jeg hadde tid til musikken igjen, skaffet meg et bedre anlegg og begynte å nerde på retro hifi. Men da var ørene blitt svekket.

Da jeg fikk høreapparater, var musikken noe av det første jeg ville undersøke. Jeg fant den beste innspillingen jeg kunne få tak i av Dark Side of the Moon. Det er et referansealbum for hifi-folk, fullt av Pink Floyds pussige oppfinnelser. Jeg satte meg på kjøkkengulvet med ryggen mot veggen og høyttalerne i andre enden av rommet. Kjøkkenet vårt er et vanskelig rom for lyd, med harde vegger vi aldri har gjort noe med. Likevel kom bredden og dybden tilbake. Det store lydrommet var der igjen.

Bittersøtt

Det var en god følelse å kjenne at sansen fortsatt var der. Samtidig var det en bekreftelse på at noe hadde vært borte. Først da lyden kom tilbake, skjønte jeg hvor mye som hadde forsvunnet. Det var bittersøtt. Men jeg er ganske pragmatisk, livet ruller videre, og det var ingen krisestemning i hodet. Mest av alt var jeg glad for at musikken var på plass.

Rommet i musikken

Det jeg hadde savnet uten å vite det, var rommet i musikken. Det er rommet som tar meg med inn i universet musikerne ville lage. Uten perspektiv og detaljer blir musikk bare melodi. Med dem blir jeg tatt med et annet sted. Det gir meg en pause i hverdagen, nesten som meditasjon, og det er en stor kvalitet i livet.

Slik lytter jeg nå

I dag lytter jeg mer oppmerksomt. Det kan skje hjemme, i en hifi-butikk eller i en konsertsal. Jeg legger merke til rommet jeg fortsatt kan ta del i. Noen ganger sitter jeg og jobber med musikk i bakgrunnen, og så blir jeg plutselig grepet. Oi, nå er jeg der. Det er fint.